|
Utdrag
fra et foredrag av Jan Harsem, holdt i 2000 (med
noen små endringer)
På et hotel i Oslo hadde booking-ansvarlig
i Dano-linjen leiet seg inn uten klarering med ledelsen
i selskapet. Hotel Royal Christiania ble dermed
et senter der pårørende i uvisshet, og etterhvert overlevende,
kunne komme. Hit søkte også det raskt etablerte kriseteamet
av prester og katastrofepsykiatrisk personell, samt
politiet, som viste stor omsorg for de berørte.
MANGLENDE OPPFØLGING AV DE OVERLEVENDE OG
PÅRØRENDE
Det var aldri noen systematisk oppfølging av de overlevende
og pårørende. Oppret- telsen av krisesenteret var med
andre ord en tilfeldig utvikling, og ikke ledd i noen
plan lagt på forhånd. De som reiste inn til hotellet
kunne treffe de fagfolkene som var tilgjengelige. De
som ikke orket å bevege seg hjemmefra, eller ikke kjente
tilbudet ved hotellet, fikk ingen oppfølging.
Danske overlevende reiste rett hjem til respektive hjem
og en skremmende uvirkelig- het, akkurat som jeg selv
havnet hjemme igjen i Asker. Selv var jeg ikke
på hotellet de første dagene, men ble senere fortalt
om dramatikken og de sterke scenene da lister over overlevende
ble lest opp i plenum.
ANGSTFULLE APRILDAGER
Aprildagene 1990 var preget av venting med forsøk på
kontroll over den iskalde ang- sten innvendig - en knytteneve
som fortsatt kan ramme hardt. Verden rundt meg og hverdagen
kan aldri skryte av å være ferdig etablert. Alle forutsetninger
og synlige omgivelser kan på sekunder endre karakter.
En bombe i Kosovo - et hjerte stanser i en storby
- et fly styrter om natten i en landsby - et skip brenner
i Skagerrak eller går brått ned i Østersjøen…
Utfordringen er å kombinere denne erkjennelsen med dagligdags
tilstedeværelse:.. lørdagsgodt, sykkelturer, strykehauger
utgått på dato, samt daglige arbeidsoppgaver. Tre dager
etter ulykken reiste jeg selv inn til hotellet for å
møte andre overlevende. Her kjente jeg raskt igjen flere
av besetningen.
ABSURD SITUASJON PÅ HOTELLET
Det var en nesten absurd situasjon å komme til hoteller
nær midnatt, tre dager etter ulykken, og møte en prest
som kom løpende ut av et rom. En kvinne holdt på å gå
i sjokk, og presten ropte på medisinsk hjelp, men det
var ingen lege i hotellobbyen. Vi tror samfunnet er
godt regulert, og at «noen» sikkert følger
opp, men her løp presten i hotellobbyen tre dager etter
ulykken og ropte på lege.
Det er dessverre en myte at de store katastrofene utløser
et hjelpeapparat som andre ikke møter i sine kriser.
Omfattende mediedekning er kanskje årsaken til denne
myten.
|
