Mannskapet trenger også støtte!

Astrid var den sist ansatte på Holger Danske som fikk jobb på Sardinia Nova. Sammen med de andre norske jentene flyttet hun dermed automatisk over på Scandinavian Star. Da hadde hun vært fem måneder i DaNo.

- BA MYNDIGHETENE STOPPE BÅTEN
Astrid og de andre jentene prøvde å stanse Scandinavian Star. De ringte til helsemyndighetene og ba dem stoppe båten. De meldte fra om kaoset til Sjømanns-forbundet. Til ingen nytte. Helsemyndighetene nektet til og med senere for at de hadde blitt oppringt.

Sjømannsforbundet mente at de som tok hyre på en slik båt gjorde det på eget ansvar. Heller ikke senere fikk de eller noen andre av mannskapet noe særlig hjelp av LO-forbundet.

En bartender på puben på Sentralstasjonen i Oslo er portugiser. Astrid traff ham for litt siden etter et møte i styret i Støttegruppen. Hun kom for sent til toget og måtte vente på neste. Da fortalte portugiseren som hadde vært tolk for mannskapet mens de var i København under sjøforklaringen i 1990, at brev fra det portugisiske mannskapet til Sjømannsforbundet nylig hadde blitt sendt i retur. De fikk ikke engang svar på noen enkle spørsmål de hadde.

TRUSLER OG ISOLASJON
Etter redningen fra brannen kom Astrid først i land i Fredrikshavn før hun som de andre ble innkvartert på Hotel Royal Christiania i Oslo. Her ble de nærmest isolert. Uten andre klær enn dem de hadde hatt ombord måtte de hele tiden stå til disposisjon for politi og advokatene til de to danske spekulantene. Enda verre ble det under sjøforklaringen i København. I over en uke ble de sittende for seg selv uten tillatelse til å snakke med andre mennesker. De fikk en sjekk av Ole B. Hansen slik at de kunne kjøpe seg klær. Resten av tiden var de under konstant press fra advokatene.

SORG OG BITTERHET
Da Astrid kom hjem til hjembyen fortsatte hun å stenge seg inne. Hun tok ikke kontakt med noen, kuttet ut all kontakt med familien av frykt for å bil sperret inne fordi de ville tro hun var blitt gal. Overdose av sovepiller gjorde nesten slutt på henne. Hun hadde mistet jobben, hun hadde mistet passasjerene sine og hun hadde mistet en del av seg selv. Hun var ikke alene om å føle det slik. Ingen av jentene som hadde hatt arbeid på Scandinavian Star fikk nødvendig hjelp.

Møtet med de etterlatte i Støttegruppen gjorde bare vondt verre. Astrid følte bitterheten slå imot seg som en skillevegg mellom henne og flere av de pårørende. Hun forsto aggressiviteten deres og trakk seg enda mer unna. - Her har jeg ikke noe å gjøre, tenkte hun om Støttegruppen.

Det eneste samholdet fant hun hos de andre jentene som opplevde det hele på samme måten. De møttes for å trøste hverandre. Ingen andre ga dem støtte i deres sorg.

GLEMT ETTER «BEKLAGELIG GLIPP»
Først fem måneder etter ulykken ble de innkalt til Sjøfartsdirektoratet som beklaget at de hadde blitt glemt som gruppe oppe i alt det andre. Men de fortsatte å bli glemt. De fikk feilaktig informasjon om trygderettigheter og dårlig veiledning i å finne fram i jungelen av attføringstilbud. Astrid ble presset til å sette seg på skolebenken for å lære det hun hadde holdt på med i 25 år, service i reiselivet. Hun fikk magesår, spyttet blod og gikk kraftig ned i vekt.

Etterhvert ble trygdeutbetalingene så små at det ikke gikk an å leve på dem. Med en husleie på kr. 3000.- er det ikke mulig selv for et sosialkontor å sette opp et budsjett når den månedlige utbetalingen er på kr. 3600.-

Astrid gikk en stund til psykolog. - Hvorfor gjør du ikke det lenger, ville sosialkontoret vite. - Det vil du jo ha godt av. Men det var ikke snakk om å dekke de 220 kronene Astrid måtte ut med til hver time. Etterhvert viste det seg at trygdeutbetalingene var basert på feil sats.

Som offer for yrkesskade hadde hun krav på langt høgre beløp. I mellomtiden hadde hun vært avhengig av hjelp fra den nærmeste familien for å klare seg. Flere av de andre jentene er også så godt som ruinert.

SJØMANNSFORBUNDETS DÅRLIGE SAMVITTIGHET
En stund hadde hun og de andre jentene kontakt med en egen advokat. Men han trakk seg ut etter at Sjømannsforbundet sa det var deres sak. Juristene i LO har likevel ikke vært til særlig nytte. De likte ikke at jentene hadde vært i kontakt med Støttegruppen, for det var ikke noe for dem, fikk de høre.

Kravet deres er ganske enkelt: de har opplevd en brannkatastrofe som krevde mange menneskeliv. De føler skyld og angst for det som skjedde. Siden de falt utenfor alle forsikringsordninger fordi Skuld godtok en polise der mannskapet ikke var med, har de ingen andre muligheter for økonomisk oppreisning enn å søke om billighetserstatning fra myndighetene.

Dette kravet har juristene i LO ennå ikke fremmet. De vil vente til høsten, for da kommer saken til kaptein Larsen opp. Da kan de skape blest om denne billighetserstatningen. Men Astrid og de andre jentene kan like gjerne bli glemt nok en gang. Dessuten har da ikke deres krav om erstatning noe som helst med straffesaken mot kaptein og redere å gjøre.

Det er ille at det skulle gå to år før Støttegruppen ble i stand til å bli en gruppe også for Astrid og de andre. Det er uhørt at LO i løpet av denne tiden ikke har gjort noe for å løse deres akutte økonomiske problemer.

I ettertid er det lett å forstå denne frustrasjonen og reaksjonen, men det var ikke enkelt da det sto på, og flere av oss overlevende følte at vi ikke var helt velkommen og «fullverdige» medlemmer av Støttegruppen.
Kurt Evert Stenbakk, 16.08.02.

Ordfører Stig Nilson er etter ulykken utnevnt til Ridder av St. Olav. Han ser utnevnelsen som en takk til hele Lysekils befolkning og de redningsmannskapene som deltok i aprildagene.

DELER ERFARINGENE MED KOMMUNER
Stig Nilson har i årene etter ulykken blitt benyttet som foredragsholder av en rekke svenske kommuner. De ønsker å ta del i hans erfaringer med å håndtere en ekstrem krisesituasjon.

Høsten 1993 ble Støttegruppen og Lysekil kommune satt i kontakt med hverandre. I Lysekil er man positive til å reise et minnesmerke som forteller hva som skjedde i havet utenfor byen. Støttegruppen arbeider allerede med et slikt prosjekt i Oslo, men opplever ingen konflikt i at det kommer et slikt minnesmerke flere steder. Både Oslo, Lysekil og Fredrikshavn er naturlige steder å ha et synlig uttrykk for ulykken.

MINNESMERKE REISES I LYSEKIL
Som du kan lese på side 27, var representanter fra Støttegruppen i Lysekil i mai, for å avklare mulighetene for et minnesmerke.

Den sannsynlige løsningen blir at det reises en minnesten inne i byen, hvor det er god tilgjengelighet, og at det festes en plate inn i fjellet ute på svabergene hvor man har utsikt til det området hvor ulykken skjedde. Lysekil kommune vil avgjøre dette etter nærmere henvendelse fra Støttegruppen.

VAKKER KYSTBY:
Lysekil er en koselig kystby som tar i mot sommergjester med et smil. I byen har man aldri glemt den berøring man fikk med tragedien. De nådde ikke frem med blomster til bårene, men nå ønsker byen å reise et enkelt minnesmerke.

En enkel plate kan festes i granitten på de vakre svabergene. Lysekil har vist en bemerkelsesverdig åpenhet mot Støttegruppen.