Den første tiden etter brannkatastrofen

Utdrag fra et foredrag av Jan Harsem, holdt i 2000 (med noen små endringer)

Det etterlyses iblant samme oppfølging for andre grupper, som det man antar katastroferammede får. Dessverre tror jeg en sterk mediedekning skaper inntrykk av et stort hjelpeapparat. Også instanser som burde engasjere seg overfor den enkelte som er rammet, er kanskje tilbakeholdne, fordi media skaper inntrykk av at alt er ivaretatt.

Slukking i Lysekil

INGEN LEGER OG KRISEPSYKIATERE
Min erfaring var denne: Jeg så ikke en lege eller såkalt krisepsykiater. Den eneste hjelp fikk jeg av de frivillige som tilfeldigvis hadde meldt seg på Stena Saga. Da vi kom i land inviterte ingen til medisinsk vurdering. Halvannet døgn etter ulykken ringte jeg selv legevakten ved Bærum sykehus, da jeg mente det måtte være riktig at en lege kunne vurdere min sønn og meg.

EN UKE ETTER: NAVNENE PÅ DE OMKOMNE FRIGIS
En uke etter brannen, på påskeaften, ble navnene på de omkomne frigitt. Meldingene var tunge bekreftelser. Så skulle begravelser forberedes. Avisene hadde dødsannonser med opptil syv navn fra samme familie. Halvannen uke etter ulykken kunne de pårørende hente bårene. En hangar på Fornebu var enkelt pyntet med blomster. Hver båre hadde en krans fra regjeringen.

En vakker gest jeg ikke vil redusere, men det hadde betydd så mye mer om vi i årene senere hadde sett en reell vilje til å gjøre noe med den useriøse delen av internasjonal shipping.

EN KJØLIG APRILDAG
En kjølig aprildag kom vi 25 familier om gangen for å hente våre kjære til lokale kirker. Først en enkel høytidelighet, så la den lange prosesjonen ut fra flyplassområdet. 25 sorte biler, med de nærmeste pårørende i bilene bak. Om, og om, og om igjen.

Etter et par uker var de fleste begravelsene gjennomført, men det fulgte nye krav og utfordringer. Jeg tror aldri dimensjonene i det som skjedde virkelig kan fattes.

Enkelte klarte ikke å ta inn det som skjedde, og fikk alvorlige reaksjoner fire og et halvt år senere, da Estonia forliste.

FOR MANGE PROFESJONELLE HJELPERE?
Kanskje er det for mange profesjonelle hjelpere på følelseslivet vårt i dag, mens den hjelp man har behov for er av mer praktisk karakter.

Sykmeldinger må ordnes og fornyes. Kanskje omstilling til annet arbeid, trygdekontoret skal ha underlag for sine beregninger, meldinger med utfylte skjemaer skal sendes forsikringsselskaper og skifterett. Velger du uskifte eller skifte? Papirer hoper seg opp. Man behøver tid til å samle tanker, men stilles overfor større krav til å fungere og ta avgjørelser enn noen gang.

TIDEN ETTER

Nyhetsarkiv

Styre og stell:

UTSKRIFT