Krisesenter
dannes på Hotel Royal Cristiania i Oslo
Utdrag
fra et foredrag av Jan Harsem, holdt i 2000 (med noen små
endringer)
På et hotel i Oslo hadde booking-ansvarlig i Dano-linjen
leiet seg inn uten klarering med ledelsen i selskapet. Hotel Royal
Christiania ble dermed et senter der pårørende i uvisshet, og
etterhvert overlevende, kunne komme. Hit søkte også det raskt etablerte
kriseteamet av prester og katastrofepsykiatrisk personell, samt politiet,
som viste stor omsorg for de berørte.
MANGLENDE OPPFØLGING AV DE OVERLEVENDE OG PÅRØRENDE
Det var aldri noen systematisk oppfølging av de overlevende og pårørende.
Opprettelsen av krisesenteret var med andre ord en tilfeldig utvikling,
og ikke ledd i noen plan lagt på forhånd. De som reiste inn til hotellet
kunne treffe de fagfolkene som var tilgjengelige. De som ikke orket
å bevege seg hjemmefra, eller ikke kjente tilbudet ved hotellet, fikk
ingen oppfølging.
Danske overlevende reiste rett hjem til respektive hjem og en skremmende
uvirkelighet, akkurat som jeg selv havnet hjemme igjen i Asker.
Selv var jeg ikke på hotellet de første dagene, men ble senere fortalt
om dramatikken og de sterke scenene da lister over overlevende ble
lest opp i plenum.
ANGSTFULLE APRILDAGER
Aprildagene 1990 var preget av venting med forsøk på kontroll over
den iskalde angsten innvendig - en knytteneve som fortsatt kan ramme
hardt. Verden rundt meg og hverdagen kan aldri skryte av å være ferdig
etablert. Alle forutsetninger og synlige omgivelser kan på sekunder
endre karakter. En bombe i Kosovo - et hjerte stanser i en
storby - et fly styrter om natten i en landsby - et skip brenner i
Skagerrak eller går brått ned i Østersjøen…
Utfordringen er å kombinere denne erkjennelsen med dagligdags tilstedeværelse:..
lørdagsgodt, sykkelturer, strykehauger utgått på dato, samt daglige
arbeidsoppgaver. Tre dager etter ulykken reiste jeg selv inn til hotellet
for å møte andre overlevende. Her kjente jeg raskt igjen flere av
besetningen.
ABSURD SITUASJON PÅ HOTELLET
Det var en nesten absurd situasjon å komme til hoteller nær midnatt,
tre dager etter ulykken, og møte en prest som kom løpende ut av et
rom. En kvinne holdt på å gå i sjokk, og presten ropte på medisinsk
hjelp, men det var ingen lege i hotellobbyen. Vi tror samfunnet er
godt regulert, og at «noen» sikkert følger opp, men her
løp presten i hotellobbyen tre dager etter ulykken og ropte på lege.
Det er dessverre en myte at de store katastrofene utløser et hjelpeapparat
som andre ikke møter i sine kriser. Omfattende mediedekning er kanskje
årsaken til denne myten.
