Mannskapet trenger også støtte!

TO AV DEM MED I STYRET
Kommentar: Torbjørn Kalberg, sommeren 1992
(For å skjule personens identitet er navnet på personen endret av meg, K.E.S.) Se forklaring til kommentaren nedenfor.

Astrid var den sist ansatte på Holger Danske som fikk jobb på Sardinia Nova. Sammen med de andre norske jentene flyttet hun dermed automatisk over på Scandinavian Star. Da hadde hun vært fem måneder i DaNo.

Før det hadde hun vært forpleiningsassistent på tankbåt i utenriksfart. Men bakgrunnen sin har hun i hotellnæringen. I 25 år har hun hatt med mennesker å gjøre i dette serviceyrket.

- BA MYNDIGHETENE STOPPE BÅTEN
Astrid og de andre jentene prøvde å stanse Scandinavian Star. De ringte til helsemyndighetene og ba dem stoppe båten. De meldte fra om kaoset til Sjømannsforbundet. Til ingen nytte. Helsemyndighetene nektet til og med senere for at de hadde blitt oppringt.

Sjømannsforbundet mente at de som tok hyre på en slik båt gjorde det på eget ansvar. Heller ikke senere fikk de eller noen andre av mannskapet noe særlig hjelp av LO-forbundet.

En bartender på puben på Sentralstasjonen i Oslo er portugiser. Astrid traff ham for litt siden etter et møte i styret i Støttegruppen. Hun kom for sent til toget og måtte vente på neste. Da fortalte portugiseren som hadde vært tolk for mannskapet mens de var i København under sjøforklaringen i 1990, at brev fra det portugisiske mannskapet til Sjømannsforbundet nylig hadde blitt sendt i retur. De fikk ikke engang svar på noen enkle spørsmål de hadde.

TRUSLER OG ISOLASJON
Etter redningen fra brannen kom Astrid først i land i Fredrikshavn før hun som de andre ble innkvartert på Hotel Royal Christiania i Oslo. Her ble de nærmest isolert. Uten andre klær enn dem de hadde hatt ombord måtte de hele tiden stå til disposisjon for politi og advokatene til de to danske spekulantene. Enda verre ble det under sjøforklaringen i København. I over en uke ble de sittende for seg selv uten tillatelse til å snakke med andre mennesker. De fikk en sjekk av Ole B. Hansen slik at de kunne kjøpe seg klær. Resten av tiden var de under konstant press fra advokatene.

SORG OG BITTERHET
Da Astrid kom hjem til hjembyen fortsatte hun å stenge seg inne. Hun tok ikke kontakt med noen, kuttet ut all kontakt med familien av frykt for å bil sperret inne fordi de ville tro hun var blitt gal. Overdose av sovepiller gjorde nesten slutt på henne. Hun hadde mistet jobben, hun hadde mistet passasjerene sine og hun hadde mistet en del av seg selv. Hun var ikke alene om å føle det slik. Ingen av jentene som hadde hatt arbeid på Scandinavian Star fikk nødvendig hjelp.

Møtet med de etterlatte i Støttegruppen gjorde bare vondt verre. Astrid følte bitterheten slå imot seg som en skillevegg mellom henne og flere av de pårørende. Hun forsto aggressiviteten deres og trakk seg enda mer unna. - Her har jeg ikke noe å gjøre, tenkte hun om Støttegruppen.

Det eneste samholdet fant hun hos de andre jentene som opplevde det hele på samme måten. De møttes for å trøste hverandre. Ingen andre ga dem støtte i deres sorg.

GLEMT ETTER «BEKLAGELIG GLIPP»
Først fem måneder etter ulykken ble de innkalt til Sjøfartsdirektoratet som beklaget at de hadde blitt glemt som gruppe oppe i alt det andre. Men de fortsatte å bli glemt. De fikk feilaktig informasjon om trygderettigheter og dårlig veiledning i å finne fram i jungelen av attføringstilbud. Astrid ble presset til å sette seg på skolebenken for å lære det hun hadde holdt på med i 25 år, service i reiselivet. Hun fikk magesår, spyttet blod og gikk kraftig ned i vekt.

Etterhvert ble trygdeutbetalingene så små at det ikke gikk an å leve på dem. Med en husleie på kr. 3000.- er det ikke mulig selv for et sosialkontor å sette opp et budsjett når den månedlige utbetalingen er på kr. 3600.-

Astrid gikk en stund til psykolog. - Hvorfor gjør du ikke det lenger, ville sosialkontoret vite. - Det vil du jo ha godt av. Men det var ikke snakk om å dekke de 220 kronene Astrid måtte ut med til hver time. Etterhvert viste det seg at trygdeutbetalingene var basert på feil sats.

Som offer for yrkesskade hadde hun krav på langt høgre beløp. I mellomtiden hadde hun vært avhengig av hjelp fra den nærmeste familien for å klare seg. Flere av de andre jentene er også så godt som ruinert.

SJØMANNSFORBUNDETS DÅRLIGE SAMVITTIGHET
En stund hadde hun og de andre jentene kontakt med en egen advokat. Men han trakk seg ut etter at Sjømannsforbundet sa det var deres sak. Juristene i LO har likevel ikke vært til særlig nytte. De likte ikke at jentene hadde vært i kontakt med Støttegruppen, for det var ikke noe for dem, fikk de høre.

Kravet deres er ganske enkelt: de har opplevd en brannkatastrofe som krevde mange menneskeliv. De føler skyld og angst for det som skjedde. Siden de falt utenfor alle forsikringsordninger fordi Skuld godtok en polise der mannskapet ikke var med, har de ingen andre muligheter for økonomisk oppreisning enn å søke om billighetserstatning fra myndighetene.

Dette kravet har juristene i LO ennå ikke fremmet. De vil vente til høsten, for da kommer saken til kaptein Larsen opp. Da kan de skape blest om denne billighetserstatningen. Men Astrid og de andre jentene kan like gjerne bli glemt nok en gang. Dessuten har da ikke deres krav om erstatning noe som helst med straffesaken mot kaptein og redere å gjøre.

Det er ille at det skulle gå to år før Støttegruppen ble i stand til å bli en gruppe også for Astrid og de andre. Det er uhørt at LO i løpet av denne tiden ikke har gjort noe for å løse deres akutte økonomiske problemer.

---

Kort forklaring for bakgrunnen for Torbjørns kommentar:
Det er ikke til å underslå at det var en del tendenser til intern strid i Støttegruppen i den første tiden etter ulykken. Pårørende i sjokk som selv ikke hadde vært med på båten, beskyldte til tider det norske og særlig det portugisiske mannskapet, samt vi overlevende (særlig de av oss som ikke mistet noen i brannen) for å være noen feige kujoner, som ikke gjorde nok for å redde deres kjære.

I ettertid er det lett å forstå denne frustrasjonen og reaksjonen, men det var ikke enkelt da det sto på, og flere av oss overlevende følte at vi ikke var helt velkommen og «fullverdige» medlemmer av Støttegruppen.
Kurt Evert Stenbakk, 16.08.02.

Skriv ut!
[Lukk vindu]