Den
første tiden etter brannkatastrofen
Utdrag
fra et foredrag av Jan Harsem, holdt i 2000 (med noen små
endringer)
Det
etterlyses iblant samme oppfølging for andre grupper, som det
man antar katastroferammede får. Dessverre tror jeg en sterk
mediedekning skaper inntrykk av et stort hjelpeapparat. Også
instanser som burde engasjere seg overfor den enkelte som er rammet,
er kanskje tilbakeholdne, fordi media skaper inntrykk av at alt er
ivaretatt.
INGEN
LEGER OG KRISEPSYKIATERE
Min erfaring var denne: Jeg så ikke en lege eller såkalt
krisepsykiater. Den eneste hjelp fikk jeg av de frivillige som tilfeldigvis
hadde meldt seg på Stena Saga. Da vi kom i land inviterte
ingen til medisinsk vurdering. Halvannet døgn etter ulykken
ringte jeg selv legevakten ved Bærum sykehus, da jeg
mente det måtte være riktig at en lege kunne vurdere min
sønn og meg.
EN UKE ETTER: NAVNENE PÅ DE OMKOMNE FRIGIS
En uke etter brannen, på påskeaften, ble navnene på
de omkomne frigitt. Meldingene var tunge bekreftelser. Så skulle
begravelser forberedes. Avisene hadde dødsannonser med opptil
syv navn fra samme familie. Halvannen uke etter ulykken kunne de pårørende
hente bårene. En hangar på Fornebu var enkelt pyntet
med blomster. Hver båre hadde en krans fra regjeringen.
En vakker gest jeg ikke vil redusere, men det hadde betydd så
mye mer om vi i årene senere hadde sett en reell vilje til å
gjøre noe med den useriøse delen av internasjonal shipping.
EN KJØLIG APRILDAG
En kjølig aprildag kom vi 25 familier om gangen for å
hente våre kjære til lokale kirker. Først en enkel
høytidelighet, så la den lange prosesjonen ut fra flyplassområdet.
25 sorte biler, med de nærmeste pårørende i bilene
bak. Om, og om, og om igjen.
Etter et par uker var de fleste begravelsene gjennomført, men
det fulgte nye krav og utfordringer. Jeg tror aldri dimensjonene i
det som skjedde virkelig kan fattes.
Enkelte klarte ikke å ta inn det som skjedde, og fikk alvorlige
reaksjoner fire og et halvt år senere, da Estonia forliste.
FOR MANGE PROFESJONELLE HJELPERE?
Kanskje er det for mange profesjonelle hjelpere på følelseslivet
vårt i dag, mens den hjelp man har behov for er av mer praktisk
karakter.
Sykmeldinger må ordnes og fornyes. Kanskje omstilling til annet
arbeid, trygdekontoret skal ha underlag for sine beregninger, meldinger
med utfylte skjemaer skal sendes forsikringsselskaper og skifterett.
Velger du uskifte eller skifte? Papirer hoper seg opp. Man behøver
tid til å samle tanker, men stilles overfor større krav
til å fungere og ta avgjørelser enn noen gang.