Dansk Radio ble prøvd nektet å vise dokumentar om Scandinavian Star

Kommentar av Jan Harsem,
tidligere leder av Støttegruppen

Fogedforbud mot Scandinavian Star-film må oppheves
...«Lund valgte taushet, og er derfor defensiv i forhold til det materiale som er gravet frem. Først når konklusjonene 10 år etter ulykken presenteres med klare og udiskutable overskrifter i Danmarks Radio i beste sendetid, velger Lund å reagere. Handlemåten styrker defini- tivt ikke Lunds troverdighet.»

Den 6. april 1990 gikk flere hundre passasjerer ombord i et skip som fremsto som drevet at det amerikanske rederiet Sea Escape. Lugarnøklene var merket Sea Escape. Ombord i skipet hang det en rekke reklameplakater for cruiseaktivitetene til Sea Escape.

Etter ulykken la både pressen, sjøforklaringen og senere granskningskommisjonen, politiet og de danske domstolene til grunn den forklaring at Henrik Johansen hadde kjøpt Scandinavian Star av USA-rederiet Sea Escape. Ingen gjort kjent med de mange andre forbindelseslinjer mellom Henrik Johansen og Sea Escape som senere kunne avdekkes.

Da vraket av Scandinavian Star i februar 1994 ble omsatt ved Admiralty Court i London var selskapet St. Thomas Cruises kjøper. International Shipping Partners (ISP) skulle ta management. Kenneth Engström i ISP fremstilte de to selskapene som nye aktører som uavhengig av hverandre og skipets fortid hadde funnet frem til et samarbeid om skipets videre drift.

Støttegruppen etter Scandinavian Star undersøkte personkretsen bak ISP og St. Thomas Cruise. I strid med fremstillingen fra ISP, dreiet det seg om to selskaper tett forbundet med hverandre, og med en personkrets nært sammenfallende med Sea Escape. Denne åpenbare tilbakeholdelse av å erkjenne at tidligere eiere og sentrale personer gjorde come-back ombord på Scandinavian Star, skapte behov for å klarlegge hvilken rolle disse personer og selskaper hadde da selve ulykken skjedde, altså i den perioden som dansk høyesterett senere fastslo at driften av skipet var en lovstridig handling som fortjente lovens strengeste straff.

Etter to års undersøkelser kunne vi dokumentere at en rekke vesentlige informasjoner knyttet til Scandinavian Star aldri var etterforsket eller gjort kjent for Sø- og Handelsretten, politiet eller den regjeringsoppnevnte svensk-dansk-norske granskningskommisjonen:

• Først flere år etter ulykken var sto det klart at Lund hadde tilrettelagt Henrik Johansens investeringer i passasjerfergene Scandinavian Song og Sun Fiesta. For disse skipene var det aldri meningen at Johansen skulle være reder. Johansen var en investor, mens Lund og ISP skulle ha management og dermed ha funksjoner langt tettere til rederrollen enn Henrik Johansen. Hvorfor skal man anta at driftsstrukturen til Scandinavian Star var helt annerledes enn for de to andre skipene? I 1993 gikk Lund og flere av hans USA-baserte investorer også inn i Henrik Johansens selskap Scarlett Line.
  
  
• Utskrifter fra Erhvervs- og selskabsstyrelsen dokumenterer at Lund og ISP den 1. april 1990, samme dag Scandinavian Star ble satt i rute, etablerte seg i København. Personkretsen bak ISP i København var dokumenterbart sterkt knyttet til Sea Escape. Det ble videre klart at ulykkesskipets forsikringer var tegnet på Sea Escape.
  
  Kommandittselskapet Scandinavian Star, som etter ulykken ble oppgitt å være hjemmehørende i kontorene til Henrik Johansen i København, er aldri registrert i Danmark. Det er dermed ikke dokumentert verken at det har eksistert noe KS Scandinavian Star, at dette KS eventuelt var kontrollert av Henrik Johansen, eller om dette KS var en konstruksjon som skulle bekrefte en fiktiv skipshandel, der realitetene var en ren passiv, finansiell investering fra Henrik Johansen inn i Niels-Erik Lunds rederivirksomhet.
  
  
• Det kom frem at skipsregistrert på Bahamas først i august 1990 fikk oversendt en salgsmelding fra Sea Escape til det såkalte KS Scandinavian Star. Denne ble så registerført med tilbakedatering til 5. april 1990. Tilbakedateringen er i seg selv en tvilsom affære, som ikke styrker seriøsiteten til Bahamas som flaggstat.

Flere år etter ulykken hadde Støttegruppen et helt annet bilde av rederistrukturen bak Scandinavian Star enn det som var presentert for de skadelidte og offentligheten etter ulykken. Niels-Erik Lund fremstår som den sentrale aktør og strateg i et integrert nettverk med Henrik Johansen som bakenforliggende investor uten rederansvar.

Rederiene Stena Line og DFDS, samt London-avdelingen av SE-Banken ble konfrontert med våre nye opplysninger, men taushet og uvilje til å besvare spørsmål var alt vi møtte, selv om disse aktørene må ha sittet med all den informasjon vårt materiale pekte mot.

Støttegruppen utarbeidet en rapport basert på det materialet vi hadde samlet. Rapporten ble sendt den danske Riksadvokaten i januar 1996 med anmodning om ny etterforskning av rederansvaret. Anmodningenen ble avvist fordi lovreglene det var felt dom etter hadde en foreldelse på to år. Støttegruppen anket Riksadvokatens avgjørelse til justisminister Bjørn Westh, og argumenterte nå for nye undersøkelser på et politisk-moralsk grunnlag. (Se delområdet Støttegruppens krav, red.)

Støttegruppen koplet engasjementet overfor danske myndigheter med en rekke henstillinger til myndighetsorganer i alle de nordiske land, samt Nordisk Råd, med forslag om at skipskontrollen i hele den nordiske region burde sette kontroll av eier- og ansvarsforhold til skip på dagsorden.

Høsten 1996 ventet vi en avgjørelse fra Westh om eventuelle nye undersøkelser. Samtidig ble det klart at Niels-Erik Lund og ISP planla å sette Scandinavian Star, nå Regal Voyager i ny rute mellom Malmø og Rostock.

Med dette bakgrunnsteppe av hendelser og åpenbart tildekkede nettverk, avviste den nye justisminister Frank Jensen å iverksette nye undersøkelser. Jensen presterte i tillegg å si at han selvfølgelig ville se på saken dersom det fremkom nye opplysninger. Med bordet fullt av nye opplysninger unnlot den nye justisministeren å kommentere et eneste faktum i saken, for deretter å melde seg beredt til å vurdere nye opplysninger! Frank Jensen har etter dette gitt begrepet «dybt godnatt» mening.

Ansvarsforholdene til Scandinavian Star-pørsmålet kom også opp i en forespørgsels-debatt våren 1997, men kun Dansk Folkeparti, Fremskridtspartiet, SF og Enhedslisten ga støtte til å gjennomgå saken påny. Både den juridiske og den politiske kanal var etter dette stengt for ny vurdering av rederansvaret bak Scandinavian Star.

Selv om Støttegruppen ikke så ytterligere muligheter for å få frem korrekte informasjoner om ansvaret for driften av Scandinavian Star, arbeidet gravende journalister videre med saken, uavhengig av Støttegruppen. Jyllands Posten og norske Bergens Tidende presenterte en prisbelønnet artikkelserie våren 1997. Den danske overlevende Mike Axdal har dessuten utviklet sin egen hjemmeside om forholdene, med et omfattende dokumentmateriale.

Det siste året har filmprodusenter i Norge og Danmark samarbeidet ytterligere om research i saken, med den foreliggende film som resultat. Der Støttegruppen bare kunne avdekke toppen av isfjellet, har grundig research avdekket stadig mer dokumentasjon på at de reelle ansvarsforholdene til Scandinavian Star aldri er presentert for hverkene granskningskommisjonen eller domstolene.

Dersom Niels-Erik Lund, ISP og Sea Escape var helt uten tilknytning til driften av ulykkesskipet, burde de forstå at de tette båndene til Henrik Johansen ville skape usikkerhet dersom de ble avslørt av andre i ettertid. Dersom Lund var den helt utenforstående «frilanskonsulent» han fremstiller seg som, ville den eneste rasjonelle atferd være å fremføre for Granskningskommisjonen de mange bånd til Henrik Johansen, hvorfor forretningsaktivitetene med Johansen fortsetter etter ulykken, samt en tillitvekkende beskrivelse av hvordan dette tette forhold var kombinert med en helt utenforstående rolle akkurat i tilfellet Scandinavian Star.

Lund valgte taushet, og er derfor defensiv i forhold til det materiale som er gravet frem. Først når konklusjonene 10 år etter ulykken presenteres med klare og udiskutable overskrifter i Danmarks Radio i beste sendetid velger Lund å reagere. Handlemåten styrker definitivt ikke Lunds troverdighet.

Det er gravende journalister som har avdekket at Niels-Erik Lund sto registerført som managing owner for Scandinavian Star på ulykkestidspunktet. Uansett hva Fogedretten i Gladsaxe mener, kan ikke Lund komme bort fra at han dermed er registrert som reder for Scandinavian Star hos en av verdens store sjøfartsnasjoner.

Det er åpenbart at fogedretten ikke har myndighet til å nekte at dette forhold blir uttalt offentlig i Danmark. Det store problem for dansk rettsvesen er hvorfor dette faktum aldri var gjenstand for anklagemyndighetens oppmerksomhet.

Den helt sentrale personaktør i tilknytning til Scandinavian Star både før, under og etter ulykken er til dags dato aldri avhørt! Fogedretten i Gladsaxe og andre rettsinstanser kan ikke stanse denne erkjennelse ved å nekte mediene å presentere dokumenterbare fakta.

Den juridiske og den politiske kanal har sviktet i arbeidet for å kartlegge sannheten om ansvaret for Scandinavian Star. Det vil være uakseptabelt om de kanaler som selv ikke har fungert nå skal kneble ytringsfriheten som den gjenværende kanal.

Jan Harsem
Oslo den 29. april 2000