Hvem eide skipet? Kommentar av Torbjørn Kalberg

MANGEL PÅ OPPLYSNINGER - TRUSSEL MOT SIKKERHETEN
Mangelen på opplysninger om hvilke interesser som faktisk sto bak skipet betydde en direkte trussel mot sikkerheten for passasjerer og mannskap. Ei grundig gransking av finansspillet i løpet av vinteren og våren 1990, ville ha avslørt om de danske eiendomshandleme hadde egne planer med båten eller bare var stråmenn for større spekulanter og kapitalsammenslutninger son ikke ønsker å tre åpent fram.

Mer omfattende undersøkelser om eierstrukturen ville også ha brakt på det rene om Bahamas-registrerte SeaEscape var et aktivt eierselskap eller bare en postboks for virkelige eiere som like gjerne kan være skandinaviske som amerikanske finansgrupper. Det ei beklagelig at Scheiutvalget som ellers i stor grad tok i bruk eksperter for å kaste lys over viktige uavklarte forhold ved ulykken, ikke anstrengte seg for å beskrive hva som skjedde av økonomiske transaksjoner før båten ble tvunget i drift i april.

I løpet av noen ettermiddagstimer 30. mars gikk driftsansvaret av Scandinavian Star som en pingpongball mellom flere forskjellige selskaper. Først gjorde SeaEscape bruk av kjøpsretten sin og kjøpte båten av Stena Cargo Line. En time seinere overleverte SeaEscape båten til KS Scandinavian Star. Avtalen var at dersom hele skipet ikke var betalt innen 6. april, skulle det igjen gå tilbake til SeaEscape.

Så lenge hele kjøpesummen ikke var utbetalt, skulle båten derfor fortsatt være regi-strert i SeaEscape. For å klare forpliktelsene sine var både KS Scandinavian Star og SeaEscape avhengig av et lån i Scandinavian Bank Group plc. Men transaksjonen var ikke slutt med det.

KS Scandinavian Star leide med en gang båten uten mannskap til Liberia-selskapet Shipping Projects Ltd. Så seint som 16. juli 1990 var likevel SeaEscape fortsatt registrert som eiere av båten som da var pantsatt i Scandinavian Bank Group plc.

Scheiutvalget hevder at hovedtrekket ved transaksjonene mellom SeaEscape og DaNo var at SeaEscape skulle låne ut penger til kjøperen mot sikkerhet i skipet. Danskene skulle så ordne med dokumentasjon for sikkerhet og lånet. Men en slik dokumentasjon ble aldri framlagt. Det holder derfor ikke slik Scheiutvalget gjør, å hevde at Johansen-gruppa med overdragelsen 30 mars måtte anses som eier.

PRESSEMELDING FRA SEAESCAPE
I den første pressemeldinga fra SeaEscape 16. april, påsto SeaEscape at det ikke var noen forbindelse mellom dem og Scandinavian Star. Selskapet beklagde seg over å måtte bruke pressa for å ta avstand fra uansvarlige konklusjoner som var trukket uten undersøkelser og bare basert på sladder. Personer med ansvar burde vente med å kritisere dem så lenge det regjeringsoppnevnte skandinaviske granskningsutvalget ikke hadde kommet med sin rapport.

Og Scheiutvalget skuffet ikke finansinteressene bak selskapet. De brydde seg ikke om å få fram andre opplysninger enn de som stemte overens med den opprinnelige pressemeldinga fra SeaEscape. De bygde sine vurderinger av eierforholdet utelukkende på sjøforklaringa i København, politiforklaringer og opplysninger fra selskapene til eiendomshandler Henrik Johansen.

Men i ei pressemelding 14. mai hadde SeaEscape vedgått at DaNo ikke var de egent-lige eierne, men bare hadde bruksrett til båten: «Som sikkerhet for betalinga av resten av kjøpesummen, beholder SeaEscape skjøtet på skipet, gyldige panteobligasjoner og er fortsatt registrerte eiere av båten, selv om den fysiske besittelsen og bruksretten ble overdratt til K S Scandinavian Star 30 mars 1990 sammen med alt ansvar».

SEAESCAPE FIKK UTBETALT FORSIKRINGEN FOR SKIPET
Etter dette må det være klart at SeaEscape så på seg sjøl som rettmessige pant-havere. Det er ingen tvil om at SeaEscape fortsatt skulle stå som registrerte eiere og bare hadde gitt fra seg den fysiske kontrollen av båten til KS Scandinavian Star. Eierforholdet kom også klart fram ved at det ikke var DaNo, men SeaEscape som fikk utbetalt kaskoforsikringa på 24 millioner dollar i juli 1990.

KAPITALTRANSAKSJONENE FØR BRANNEN I APRIL SKULLE SKJULES
I forbindelse med erstatningsoppgjøret med Skuld var det ikke mulig for advokatene våre å få ut nødvendige dokumenter om de økonomiske transaksjonene med Scandinavian Star. Korrespondansen mellom partene som deltok i det såkalte salget 30. mars er holdt tilbake. Både DaNo, SeaEscape og Skuld nekta alle innsyn i eierforhold. Kapitaltransaksjonene som la grunnlaget for brannen i april skulle for all del ikke bli kjent.

SCHEI-RAPPORTEN: INGEN HJELP TIL FINNE UT AV DE ØKONOMISKE DRIVKREFTENE BAK SCANDINAVIAN STAR
Det er ingen grunn til å slå seg til ro med at Scheiutvalget ikke syntes det var deres sak å gi et bidrag til løsninga hvem som var de reelle eierne av Scandinavian Star. Offentliggjøringa av arbeidet til granskingsutvalget viste at de som vil skaffe seg oversikt over de finansielle drivkreftene bak Scandinavian Star-ulykken må finne svaret andre steder enn hos Schei & co. Rapporten deres er til liten hjelp for dem som vil gjøre det vanskeligere å drive økonomisk kriminalitet til sjøs

Utvalget bidro til å bagatellisere eierforholdet ved å framstille det som et spørsmål som «utelukkende vil ha betydning private rettssubjekter imellom», og som de derfor ikke fant «det riktig å ta stilling til».

SCHEI-UTVALGET TÅKELEGGER OG PULVERISERER ANSVAR
Likevel tok de det altså som ei forutsetning for arbeidet sitt at eiendomshandler Henrik Johansen var eier. På denne måten har granskingsutvalget pulverisert og tåkelagt spørsmålet om hvem som sto bak de økonomiske transaksjonene som førte fram til brannen 7. april 1990. Finansspekulasjonene som la grunnlaget for katastrofen reduseres til et spørsmål «om økonomiske forhold og rettigheter mellom private parter».

Dette er et forsøk på å fordreie dimensjonene i årsaksforholdet bak brannen. Lånekapital fra nordiske banker gjorde det mulig å få satt Scandinavian Star inn i rutefart før den var driftsklar. Deres spekulative og lyssky transaksjoner gir dem et klart ansvar for katastrofen i Skagerrak.

(Mellomtitler er lagt til i ettertid, K.E.S.)

Skriv ut!
[Lukk vindu]