Erfaringer
fra arbeidet med psykiatriske ettervirkninger
Noen
generelle erfaringer fra Støttegruppens arbeide
med psykiatriske ettervirkninger
Kommentar:
Kurt Evert Stenbakk
(bygget på en lederartikkel av Espen Walstad,
som stod i Støttebulletinen i des. 1990)
HØY
PRIORITET
Støttegruppen hadde den første
perioden høy prioritet når det gjaldt
psykiatriske ettervirkninger, særlig blant de
pårørende. Dette arbeidet var ikke så
veldig synlig i media. Antakeligvis trodde mediene
at alle berørte fikk dekt sine psykiatriske
hjelpe- behov gjennom Støttegruppen
og mediene fokuserte derfor mer på andre ting
av støttegruppens virksomhet: Bl.a.
skyldspørsmål og at erstatningsoppgjøret
som vi kom fram til, til da var unikt i verdenssammenheng.
DE
OVERLEVENDE KONTRA DE PÅRØRENDE
At de overlevende hadde andre hjelpebehov enn de pårørende
som ikke hadde vært på skipet, ser vi
imidlertid nå klart i ettertid. Mange overlevende
(særlig de som ikke mistet noen) følte
seg forbigått i denne sammenheng og følte
at de ikke hadde like rett til å være
triste eller hadde samme rett til sorgreaksjoner som
de etterlatte. Vi i Støttegruppen håper
med disse ord at ev. andre støttegrupper i
en tidligst mulig fase etter en ulykke, er klar over
at overlevende og pårørende på
noen områder kan ha forskjellige hjelpebehov
og tar høyde for dette i organiseringen.
USYNLIG
PSYKIATRISK HJELPEARBEID?
Nå arbeidet med de psykiske ettervirkningene
ikke var synlig hang dette også sammen med at
hver enkelt «sak» selvfølgelig
måtte være privat. Vi ønsket ikke
å informere om hva som ble gjort i forhold til
hr. x og fru y. Men prinsippene var slik:
TELEFONKONTAKT
MED DE ETTERLATTE
En gruppe medlemmer arbeidet med å ringe hjem
til medlemmene for bl.a. å høre hvordan
det sto til. Hensikten med dette var å forsøke
å fange opp signaler fra medlemmene om hvordan
vi burde innrette arbeidet. I tilfeller hvor vi registrerte
spesielle behov for eksempelvis psykologisk hjelp,
forsøkte vi å formidle dette videre til
det offentlige hjelpeapparatet.
SORG-
OG SAMTALEGRUPPER
Å formidle kontakt til sorg- og samtalegrupper
var kanskje det viktigste virkemidlet vi hadde å
tilby. Gruppene var basert på «hjelp til
selvhjelpsprinsippet» og kunne eksistere uten
styrets og de kontoransattes direkte innsats.
MEDLEMSMØTER
PÅ STØTTEGRUPPENS KONTOR
Støttegruppen arrangerte flere åpne
møter med god erfaring på Støttegruppens
kontorer i Drammensvn. 130 i Oslo. Noen
møter var svært godt besøkt. Vi
skulle gjerne ha arrangert flere møter, men
kapasiteten var ikke alltid like stor som vi selv
skulle ønsket den var.
KONTORET,
OSLO-OMRÅDET OG NORGE ELLERS
Svært mange ringte kontoret med et eller flere
spørsmål, eller bare for å prate.
Noen kom også innom på besøk. Kontoret
er nå for lengst nedlagt. Men i ettertid må
vi oppsummere at vi hadde enorm stor nytte av å
ha et eget kontor hvor vi kunne drifte Støttegruppens
virksomhet fra.
Vi
ble imidlertid tidlig oppmerksom på at vi med
forholdsvis små ressurser ikke kunne gi de som
ikke bodde i Oslo-området like gode tilbud,
noe vi ikke kan annet enn å beklage. Men Støttegruppen
hadde noe oversikt over hjelpebehovet rundt om i landet,
og forsøkte så godt vi kunne og formidle
berørte til sorg- og samtalegrupper, samt hjelpe
medlemmer ved å formidle hjelpebehov til det
offentlige hjelpeapparatet i deres nærmiljø.
Lagt
ut på nett i aug. 02