Støttegruppen ble invitert til ledersamling for
Norges Røde Kors Hjelpekorps i Hordaland den 29.
september. I den forbindelse holdt leder av Støttegruppen,
Espen Walstad denne innledningen:
La
oss begynne med et tankeeksperiment: Tenk deg at en
av dine nærmeste er i ferd med å dø
en «naturlig død», f.eks. på
et sykehus. Du er tilstede, og mediene dekker «begivenheten»
med lynende blitz, mikrofoner og surrende kamera! Hvordan
ville det være for deg? Hvordan ville du reagere?
KAN
VI VELGE SELV
Massemedias arbeid ved ulykker og katastrofer skaper
en offentlighet i svært intime og private forhold
som ingen ønsker å bli trukket inn i. Når
dette selvsagt ikke er ønskelig, er det bl.a.
fordi: Alle ønsker å velge selv når,
og på hvilken måte en skal avprivatisere
slike intime hendelser.
Jeg
vil hevde at mediefokusering, når dette blir gjort
uten samtykke, kan være skade- lig bl.a. fordi
medias tilstedeværelse bidrar til å hindre
det «naturlige» reaksjons- mønsteret.
En legger bånd på seg og får ikke
«levet ut» reaksjoner. Dette kan på
langt sikt bidra til senskader/ulemper.
På
lengre sikt kan det være belastende å være
offentlig - knyttet til og ulykke. Folk kjenner deg
igjen fra medieoppslagene og spør og graver.
Dette fører til at du blir tvunget til å
gjenoppleve ulykken (eller deler av det som skjedde)
uten at du selv velger tid og sted.
Ved
«naturlige dødsfall» kan pårørende
selv velge om de vil sette inn dødsannonser.
Hvorfor kan ikke etterlatte ved store ulykker selv velge?
Når
det bringes detaljerte beskrivelser av ulykker med f.eks.
«blodige» bilder kan dette dessuten utløse
reaksjoner hos personer som selv har opplevd ulykker
tidligere. Disse personene er ofte meget sårbare
mot ubehagelige gjenopplevelser. Erfaringer fra det
psykiatriske behandlingsapparatet viser at ved nye store
ulykker kommer det mange henvendelser fra slike som
gjenopplever «gamle» ulykker gjennom medienes
oppslag.
MEDIA
MÅ VISE RESPEKT OG AKTSOMHET
På bakgrunn av dette vil vi oppfordre journalister
og fotografer om å vise respekt og aktsomhet i sitt
arbeide overfor ofre. Vi kan ikke forstå hvorfor
offentligheten skal kjenne til detaljer fra menneskers
lidelser og død, pårørendes reaksjoner
osv. Det er ikke alltid en er i stand til å vurdere
konsekvensene av å stå fram i media når
en er i krisereaksjonens sjokkfase.
MASSEMEDIA,
NYTTIG SAMARBEIDSPARTNER?
I Støttegruppen har vi mange dårlige
erfaringer med pressen. Men vi har også gode erfaringer
med at pressen respekterer oss og våre behov.
Vi lærte at dersom vi be- grunner våre reaksjoner
og behandler alle deler av media på lik måte,
er de greie å
ha med å gjøre. Det å peke ut talspersoner
som er som er istand til å stå fram, pool-
ordninger for fotografer er nyttige virkemidler.
Det
å være varsom med utsatte (skadde, overlevende
og pårørende) bør etter mitt syn
ikke være til hinder for at pressen skal dekke
ulykker. Kanskje særlig berørte av ulykker
vil være interessert i at forhold rundt årsaks-
og ansvarforhold til ulykker belyses offentlig.
Medias
fokusering er ofte en forutsetning for at offentlige
myndigheter skal lage / endre lover, forskrifter, sette
i verk sikringstiltak, bevilge midler til berging etc.
Redningsmannskapene
vil også være tjent med at deres innsats
blir fram i offentlig-heten.
En
bør derfor så langt som mulig samarbeide
med pressen og legge forholdene til rette for deres
viktige jobb.
Våre
erfaringer tilsier at media er nyttige samarbeidspartnere,
men vi kan ikke aks- eptere at vår sorg og ulykke
brettes ut i offentligheten, uten at vi har gitt et
kvali- sifert samtykke til det!
Lagt
ut på nett i august .02
|
