|
|
|
Rapporter
og politisk behandling:
|
|
|
|
|
|
SE
OGSÅ:
|
|

|
Erfaringer
med nytten av en støttegruppe
|
BEHOV
FOR STØTTEGRUPPER ETTER STØRRE ULYKKER?
Etter
brannen på Scandinavian Star dannet vi
en støttegruppe for de pårørende
og overlevende - en støttegruppe som skulle prøve
å ta seg av sosiale hjelpebehov for den enkelte
berørte, formidle hjelp til den enkelte, samt
prøve å opptre som en felles gruppe ovenfor
Skuld, forsikringsselskapet som skipet var forsikret
i.
|
|

Støttegruppen arbeidet i de første årene
med mange ulike sider rundt ulykken. Noen medlemmer arbeidet
mye med de psykososiale behovene til de som meldte behov
for slikt og i samarbeid med offentlig helsevesen, psykologer,
diakoner, prester etc, organiserte vi samtalegrupper for
å prøve gjøre den enkeltes sorgarbeid
lettere. Andre i Støttegruppen arbeidet
mest imot politiske myndigheter og rederinæringen
med krav om strengere regler til sjøs. Vi følte
det også viktig å finne ut hvem som egentlig
eide skipet.
PSYKOSOSIALT ARBEIDE
Vi mener å påstå at Støttegruppens
arbeide på det psykososiale planet i starten var
til stor hjelp for mange av de berørte, særlig
de av oss som bodde i Oslo-området og kunne
ta seg en tur til Støttegruppens kontor.
For å nå ut til alle berørte, lagde
vi et eget tidsskrift (Støttebulletinen).
Innholdet i Støttebulletinen var for det
meste ny- heter om Støttegruppens allsidige
virksomhet. Vi sendte også ut brever med viktige
opplysninger til pårørende og overlevende
når det gjaldt erstatninger og framdrift i saken.
I tillegg hadde vi uformelle og formelle samlinger
i våre kontorlokaler på Drammens- veien
i Oslo, hvor folk hadde mulighet til å snakke
om akkurat hva de selv ønsket. Mange berørte
ringte også kontoret for å holde seg oppdatert
om utviklingen i de sakene vi arbeidet med.
I mai 1990 arrangerte vi en minnetur med DFDS til
København, og det ble lagt kranser på
havet ved ulykkesstedet på havet. Og i København
hadde vi en samling på kaia hvor vraket lå.
Flere hundre berørte deltok. Av større samlinger
senere, vil vi fram- heve markeringene vi hadde på
5- og 10 årsdagen for katastrofen. Alt i alt mener
vi at Støttegruppen på mange måter
fungerte som et slags ankerpunkt og en viktig støttesentral
for veldig mange i de første vanskelige årene
etter hendelsen.
LOBBYVIRKSOMHET, HØRINGSUTTALELSER OG KONFERANSER
Det siste landsmøtet vi hadde var i 1995. Flere
hundre berørte ga en sterk oppback- ing til arbeidet
Støttegruppen etter hvert rettet inn mot
å være en lobbygruppe for krav om skjerpet
sikkerhet til sjøs. Da det interne psykososiale
hjelpebehovet avtok og etter hvert ikke var like naturlig
å bruke like mye tid på, ble det en viktigere
og viktigere oppgave for Støttegruppen å
arbeide med spørsmål rettet opp mot myn-
digheter og rederinæring.
Støttegruppen la ned mange timer for å
opparbeide kunnskap på det tekniske om- rådet,
slik at vi kunne levere høringsuttalelser og rapporter.
De første årene etter ulykken deltok vi aktivt
på sikkerhetskonferanser, branntekniske kurs og
møter med private organisasjoner og det offentlige.
NYE STØTTEGRUPPER ETTER STØRRE KATASTROFER
Sentrale personer i vår støttegruppe har
deltatt og gitt råd i forbindelse med dan- nelsen
av støttegrupper etter andre ulykker. Men dette
er ikke problemfritt: Opp- levelser, følelser og
tanker en selv trodde en hadde bearbeidet ferdig, dukker
fort opp igjen og kan rive opp sår som en trodde
hadde grodd og ...
DET KOSTER OG ORGANISERE SEG!
Ja, det koster både tid og krefter å organisere
en støttegruppe: Bak møter med pol- itikere,
pressemeldinger og høringsuttalelser, kan det ligge
netter med uro og angst. Bak møter med berørte
ligger det veldig mye følelser som må forsøkes
bearbeidet, og slit med spørsmål om hvilken
retning livet skal ta.
Men det er ingen tvil om at slike støttegrupper
er svært viktig, selv om kostnadene kan være
store. Arbeidsoppgavene avdekker ofte at kriseoppfølging
og sikkerhets- tenkning ikke er godt nok ivaretatt av
de instanser som er satt til dette. Åsta- ulykken,
f.eks. avdekket et uhyrlig rot i NSB om hvem som
bestemte og gjorde hva...
HVA ER RIKTIG?
Vi har selvsagt ikke fasitsvaret på hva som er riktig.
VI berørte etter Scandinavian Star fant
det riktig å danne en Støttegruppe. Vi har
sett at også at berørte har sett det riktig
etter både Sleipner-ulykken og togulykken
på Åsta. Tilsvarende etter ulyk- ker av
mindre omfang: En mor mistet sin 15 år gamle gutt
i ulykke på en planover- gang. Senere fant hun og
guttens venner mening i å sikre overgangen.
En mann mistet kone og barn i en meningsløs trafikkulykke,
og engasjerte seg for trafikksikkerhet. Men dette er aldri
noen lykkelig historie. Vi håper i alle fall at
andre som skulle være så uheldig å havne
som pårørende eller overlevende etter større
katastrofer kan få litt utbytte av dette nettstedet.
Lagt
ut på nett i aug- 02
|

|
Nyhetsarkiv
|
|
Styre
og stell:
|
|
|
|
|
|

UTSKRIFT
|