Erfaringer med nytten av en støttegruppe

BEHOV FOR STØTTEGRUPPER ETTER STØRRE ULYKKER?
Etter brannen på Scandinavian Star dannet vi en støttegruppe for de pårørende og overlevende - en støttegruppe som skulle prøve å ta seg av sosiale hjelpebehov for den enkelte berørte, formidle hjelp til den enkelte, samt prøve å opptre som en felles gruppe ovenfor Skuld, forsikringsselskapet som skipet var forsikret i.

Støttegruppen arbeidet i de første årene med mange ulike sider rundt ulykken. Noen medlemmer arbeidet mye med de psykososiale behovene til de som meldte behov for slikt og i samarbeid med offentlig helsevesen, psykologer, diakoner, prester etc, organiserte vi samtalegrupper for å prøve gjøre den enkeltes sorgarbeid lettere. Andre i Støttegruppen arbeidet mest imot politiske myndigheter og rederinæringen med krav om strengere regler til sjøs. Vi følte det også viktig å finne ut hvem som egentlig eide skipet.

PSYKOSOSIALT ARBEIDE
Vi mener å påstå at Støttegruppens arbeide på det psykososiale planet i starten var til stor hjelp for mange av de berørte, særlig de av oss som bodde i Oslo-området og kunne ta seg en tur til Støttegruppens kontor. For å nå ut til alle berørte, lagde vi et eget tidsskrift (Støttebulletinen). Innholdet i Støttebulletinen var for det meste ny- heter om Støttegruppens allsidige virksomhet. Vi sendte også ut brever med viktige opplysninger til pårørende og overlevende når det gjaldt erstatninger og framdrift i saken.

I tillegg hadde vi uformelle og formelle samlinger i våre kontorlokaler på Drammens- veien i Oslo, hvor folk hadde mulighet til å snakke om akkurat hva de selv ønsket. Mange berørte ringte også kontoret for å holde seg oppdatert om utviklingen i de sakene vi arbeidet med.

I mai 1990 arrangerte vi en minnetur med DFDS til København, og det ble lagt kranser på havet ved ulykkesstedet på havet. Og i København hadde vi en samling på kaia hvor vraket lå. Flere hundre berørte deltok. Av større samlinger senere, vil vi fram- heve markeringene vi hadde på 5- og 10 årsdagen for katastrofen. Alt i alt mener vi at Støttegruppen på mange måter fungerte som et slags ankerpunkt og en viktig støttesentral for veldig mange i de første vanskelige årene etter hendelsen.

LOBBYVIRKSOMHET, HØRINGSUTTALELSER OG KONFERANSER
Det siste landsmøtet vi hadde var i 1995. Flere hundre berørte ga en sterk oppback- ing til arbeidet Støttegruppen etter hvert rettet inn mot å være en lobbygruppe for krav om skjerpet sikkerhet til sjøs. Da det interne psykososiale hjelpebehovet avtok og etter hvert ikke var like naturlig å bruke like mye tid på, ble det en viktigere og viktigere oppgave for Støttegruppen å arbeide med spørsmål rettet opp mot myn- digheter og rederinæring.

Støttegruppen la ned mange timer for å opparbeide kunnskap på det tekniske om- rådet, slik at vi kunne levere høringsuttalelser og rapporter. De første årene etter ulykken deltok vi aktivt på sikkerhetskonferanser, branntekniske kurs og møter med private organisasjoner og det offentlige.

NYE STØTTEGRUPPER ETTER STØRRE KATASTROFER
Sentrale personer i vår støttegruppe har deltatt og gitt råd i forbindelse med dan- nelsen av støttegrupper etter andre ulykker. Men dette er ikke problemfritt: Opp- levelser, følelser og tanker en selv trodde en hadde bearbeidet ferdig, dukker fort opp igjen og kan rive opp sår som en trodde hadde grodd og ...

DET KOSTER OG ORGANISERE SEG!
Ja, det koster både tid og krefter å organisere en støttegruppe: Bak møter med pol- itikere, pressemeldinger og høringsuttalelser, kan det ligge netter med uro og angst. Bak møter med berørte ligger det veldig mye følelser som må forsøkes bearbeidet, og slit med spørsmål om hvilken retning livet skal ta.

Men det er ingen tvil om at slike støttegrupper er svært viktig, selv om kostnadene kan være store. Arbeidsoppgavene avdekker ofte at kriseoppfølging og sikkerhets- tenkning ikke er godt nok ivaretatt av de instanser som er satt til dette. Åsta- ulykken, f.eks. avdekket et uhyrlig rot i NSB om hvem som bestemte og gjorde hva...

HVA ER RIKTIG?
Vi har selvsagt ikke fasitsvaret på hva som er riktig. VI berørte etter Scandinavian Star fant det riktig å danne en Støttegruppe. Vi har sett at også at berørte har sett det riktig etter både Sleipner-ulykken og togulykken på Åsta. Tilsvarende etter ulyk- ker av mindre omfang: En mor mistet sin 15 år gamle gutt i ulykke på en planover- gang. Senere fant hun og guttens venner mening i å sikre overgangen.

En mann mistet kone og barn i en meningsløs trafikkulykke, og engasjerte seg for trafikksikkerhet. Men dette er aldri noen lykkelig historie. Vi håper i alle fall at andre som skulle være så uheldig å havne som pårørende eller overlevende etter større katastrofer kan få litt utbytte av dette nettstedet.

Lagt ut på nett i aug- 02

ERFARINGER

Nyhetsarkiv

Styre og stell:

UTSKRIFT