Erfaringer
fra arbeidet med psykiatriske ettervirkninger
Noen
generelle erfaringer fra Støttegruppens arbeide med psykiatriske
ettervirkninger
Kommentar:
Kurt Evert Stenbakk
(bygget på en lederartikkel av Espen Walstad, som stod i Støttebulletinen
i des. 1990)
HØY
PRIORITET
Støttegruppen hadde den første perioden høy
prioritet når det gjaldt psykiatriske ettervirkninger, særlig
blant de pårørende. Dette arbeidet var ikke så
veldig synlig i media. Antakeligvis trodde mediene at alle berørte
fikk dekt sine psykiatriske hjelpebehov gjennom Støttegruppen
og mediene fokuserte derfor mer på andre ting av støttegruppens
virksomhet: Bl.a. skyldspørsmål og at erstatningsoppgjøret
som vi kom fram til, til da var unikt i verdenssammenheng.
DE
OVERLEVENDE KONTRA DE PÅRØRENDE
At de overlevende hadde andre hjelpebehov enn de pårørende
som ikke hadde vært på skipet, ser vi imidlertid nå
klart i ettertid. Mange overlevende (særlig de som ikke mistet
noen) følte seg forbigått i denne sammenheng og følte
at de ikke hadde like rett til å være triste eller hadde
samme rett til sorgreaksjoner som de etterlatte. Vi i Støttegruppen
håper med disse ord at ev. andre støttegrupper i en tidligst
mulig fase etter en ulykke, er klar over at overlevende og pårørende
på noen områder kan ha forskjellige hjelpebehov og tar
høyde for dette i organiseringen.
USYNLIG
PSYKIATRISK HJELPEARBEID?
Nå arbeidet med de psykiske ettervirkningene ikke var synlig
hang dette også sammen med at hver enkelt «sak»
selvfølgelig måtte være privat. Vi ønsket
ikke å informere om hva som ble gjort i forhold til hr. x og
fru y. Men prinsippene var slik:
TELEFONKONTAKT
MED DE ETTERLATTE
En gruppe medlemmer arbeidet med å ringe hjem til medlemmene
for bl.a. å høre hvordan det sto til. Hensikten med dette
var å forsøke å fange opp signaler fra medlemmene
om hvordan vi burde innrette arbeidet. I tilfeller hvor vi registrerte
spesielle behov for eksempelvis psykologisk hjelp, forsøkte
vi å formidle dette videre til det offentlige hjelpeapparatet.
SORG-
OG SAMTALEGRUPPER
Å formidle kontakt til sorg- og samtalegrupper var kanskje det
viktigste virkemidlet vi hadde å tilby. Gruppene var basert
på «hjelp til selvhjelpsprinsippet» og kunne eksistere
uten styrets og de kontoransattes direkte innsats.
MEDLEMSMØTER
PÅ STØTTEGRUPPENS KONTOR
Støttegruppen arrangerte flere åpne møter
med god erfaring på Støttegruppens kontorer i
Drammensvn. 130 i Oslo. Noen møter var svært
godt besøkt. Vi skulle gjerne ha arrangert flere møter,
men kapasiteten var ikke alltid like stor som vi selv skulle ønsket
den var.
KONTORET,
OSLO-OMRÅDET OG NORGE ELLERS
Svært mange ringte kontoret med et eller flere spørsmål,
eller bare for å prate. Noen kom også innom på besøk.
Kontoret er nå for lengst nedlagt. Men i ettertid må vi
oppsummere at vi hadde enorm stor nytte av å ha et eget kontor
hvor vi kunne drifte Støttegruppens virksomhet fra.
Vi
ble imidlertid tidlig oppmerksom på at vi med forholdsvis små
ressurser ikke kunne gi de som ikke bodde i Oslo-området
like gode tilbud, noe vi ikke kan annet enn å beklage. Men Støttegruppen
hadde noe oversikt over hjelpebehovet rundt om i landet, og forsøkte
så godt vi kunne og formidle berørte til sorg- og samtalegrupper,
samt hjelpe medlemmer ved å formidle hjelpebehov til det offentlige
hjelpeapparatet i deres nærmiljø.
Lagt
ut på nett i aug. 02
