Medias rolle ved større ulykker

(Hentet fra Støttebulletinen, desember 1990, nr. 2)

Støttegruppen ble invitert til ledersamling for Norges Røde Kors Hjelpekorps i Hordaland den 29. september. I den forbindelse holdt leder av Støttegruppen, Espen Walstad denne innledningen:

La oss begynne med et tankeeksperiment: Tenk deg at en av dine nærmeste er i ferd med å dø en «naturlig død», f.eks. på et sykehus. Du er tilstede, og mediene dekker «begivenheten» med lynende blitz, mikrofoner og surrende kamera! Hvordan ville det være for deg? Hvordan ville du reagere?

KAN VI VELGE SELV
Massemedias arbeid ved ulykker og katastrofer skaper en offentlighet i svært intime og private forhold som ingen ønsker å bli trukket inn i. Når dette selvsagt ikke er ønskelig, er det bl.a. fordi: Alle ønsker å velge selv når, og på hvilken måte en skal avprivatisere slike intime hendelser.

Jeg vil hevde at mediefokusering, når dette blir gjort uten samtykke, kan være skadelig bl.a. fordi medias tilstedeværelse bidrar til å hindre det «naturlige» reaksjonsmønsteret. En legger bånd på seg og får ikke «levet ut» reaksjoner. Dette kan på langt sikt bidra til senskader/ulemper.

På lengre sikt kan det være belastende å være offentlig - knyttet til og ulykke. Folk kjenner deg igjen fra medieoppslagene og spør og graver. Dette fører til at du blir tvunget til å gjenoppleve ulykken (eller deler av det som skjedde) uten at du selv velger tid og sted.

Ved «naturlige dødsfall» kan pårørende selv velge om de vil sette inn dødsannonser. Hvorfor kan ikke etterlatte ved store ulykker selv velge?

Når det bringes detaljerte beskrivelser av ulykker med f.eks. «blodige» bilder kan dette dessuten utløse reaksjoner hos personer som selv har opplevd ulykker tidligere. Disse personene er ofte meget sårbare mot ubehagelige gjenopplevelser. Erfaringer fra det psykiatriske behandlingsapparatet viser at ved nye store ulykker kommer det mange henvendelser fra slike som gjenopplever «gamle» ulykker gjennom medienes oppslag.

MASSEMEDIA, NYTTIG SAMARBEIDSPARTNER?
I Støttegruppen har vi mange dårlige erfaringer med pressen. Men vi har også gode erfaringer med at pressen respekterer oss og våre behov. Vi lærte at dersom vi begrunner våre reaksjoner og behandler alle deler av media på lik måte, er de greie å ha med å gjøre. Det å peke ut talspersoner som er som er istand til å stå fram, poolordninger for fotografer er nyttige virkemidler.

Det å være varsom med utsatte (skadde, overlevende og pårørende) bør etter mitt syn ikke være til hinder for at pressen skal dekke ulykker. Kanskje særlig berørte av ulykker vil være interessert i at forhold rundt årsaks- og ansvarforhold til ulykker belyses offentlig.

Medias fokusering er ofte en forutsetning for at offentlige myndigheter skal lage/endre lover, forskrifter, sette i verk sikringstiltak, bevilge midler til berging etc.

Redningsmannskapene vil også være tjent med at deres innsats blir fram i offentlig-heten.

En bør derfor så langt som mulig samarbeide med pressen og legge forholdene til rette for deres viktige jobb.

Våre erfaringer tilsier at media er nyttige samarbeidspartnere, men vi kan ikke akseptere at vår sorg og ulykke brettes ut i offentligheten, uten at vi har gitt et kvalisifert samtykke til det!

Lagt ut på nett i august .02

Skriv ut!
[Lukk vindu]