(Her følger utdrag fra en oppsummering Grete Holen gjorde etter et medlemsmøte som Støttegruppen arrangerte den 12. mars 1991. Oppsummeringen dannet grunnlaget for et eget møte med «Krisete- amet». Dette møtet skulle gi teamet en tilbakemelding på våre er- faringer og synspunkter, samt drøfte hva som ennå i 1991 fremdeles sto ugjort. K.E.S.)

Grete Holen

BAKGRUNN
Vi har opplevd en av Nordens største ulykker. Norge sies å ha et av de best utviklede opplegg for katastrofepsykiatri i verden. Mange hundre etterlatte og overlevende har på forskjellige måter vært gjenstand for samfunnets kriseberedskap gjennom det opprettede «Kriseteamet». Vi har dessuten fått erfare betydningen av å satse på egne krefter - gjennom organisering og drift av Støttegruppen for overlevende og etterlatte.

HVA HAR VI LÆRT?
Vi som er involvert, har lært en masse. Men hva har samfunnet lært? Hva kan gjøres bedre i en lignende situasjon en annen gang?

KRISETEAMET OG STØTTEGRUPPEN SOM SOVEPUTE FOR SAMFUNNET?
Man kan spørre seg om Støttegruppen er blitt en sovepute for det offentlige hjelpeapparatet? Mange utenforstående synes å blande kortene og tro at den offentlige hjelp og støtte til overlevende og etterlatte har vært større enn den i virkeligheten har vært. Vi ser det derfor som viktig å synlig- gjøre utad det vesentlige skillet mellom Støttegruppen og Kriseteamet:

Kriseteamet er samfunnets/myndighetenes beredskap og ansvar
Støttegruppen er kommet til på vårt eget initiativ og drevet i det vesentlige på frivillig basis.

SAMARBEIDET KRISETEAMET OG STØTTEGRUPPEN

Kunne samarbeidet ha vært bedre?
Ville det vært naturlig å forvente en større interesse for og en tettere oppfølging av Støttegruppens arbeid fra det offentliges side?

GRUNNLEGGENDE SPØRSMÅL
En del spørsmål er naturlig å stille i utgangspunktet for en slik oppsummering:

Hva trengte vi den gang (de første dagene) av støtte, og hva fikk vi og hva fikk vi ikke?
Hva trenger vi nå - fortsatt og hva får vi, og hva får vi ikke?

og
Hvem er «vi»?
Har overlevende og etterlatte samme og/eller ulike behov?
Hva kan vi forvente å få av offentlig hjelp/ støtte, og hva må vi regne med å skaffe oss på egenhånd - blant oss selv (de involverte) og i egne private nettverk.

HVA TRENGTE VI (DEN GANG)?
Både overlevende og etterlatte uttrykker:

Vi trengte først og fremst medmenneskelighet, omsorg, å få prate med noen.
Vi trengte informasjon (om det meste)
Vi trengte praktisk hjelp og støtte.

HVEM FIKK VI AV HJELP OG HVA FIKK VI IKKE (DEN GANG)?

På Stena Saga var folk svært fornøyde med mottakelsen og hjelpen de fikk (også krisepsykiatrisk hjelp).

Mottakelsen i Sandefjord (for oss fra frakteskuten Radnes) var svært god, særlig på det praktiske planet.

Opplevelsen av beredskapen på Hotel Royal Christiania (de første dagene) er noe forskjellig;

noen var fornøyd med den praktiske hjelpen og informasjonen etc. vi fikk der - men ikke alle.

Mange - særlig blant de etterlatte visste overhodet ikke at dette tilbudet eksisterte (kunne media ha vært brukt bedre?)

Mange mener at politiet taklet det meste godt, og prestetjenesten fungerte OK. Kanskje var det den medisinske psykiatriske hjelpen som var mest mangelfull. Det var visst litt tilfeldig hvem som fikk tak i noen å snakke med. Vanskelig å skaffe medisiner m.v.

PROBLEMER
Noen spør seg om gruppene overlevende og etterlatte burde ha fatt noe mer forskjellig og tilpasset tilbud. Spørsmålet er også om gruppen overlevende har kommet noe i bakgrunnen; den fikk relativt liten oppmerksomhet både de første dagene og senere. Hvor mange av de overlevende har fått hjelp til å takle sin sorg og sin skyldfølelse?

Hva trenger vi nå - og hva får vi, eventuelt savner vi?
Stor synes enigheten å være om at:

Krisehjelpen stanset altfor tidlig! Reaksjonene kommer senere (særlig nå).
Hvor/hvem er det lokale hjelpeapparatet? Det krever ressurser og overskudd å skaffe seg/finne denne hjelpen selv.
Alle har ikke godt nok privat nettverk/støtteapparat.

AV KRISETEAMET/DET OFFENTLIGE KUNNE VI ØNSKE OSS FØLGENDE:

OPPFØLGING; dvs. et stående psykologisk tilbud som er lett tilgjengelig og består av noen som kjenner saken.
Informasjon; generelle opplysninger om vanlige krisereaksjoner etc. - gjerne også en informasjon - gjennom brosjyrer eller media - til arbeidsplasser og folk flest om at slike kriser tar tid.
En skikkelig helsesjekk av alle (jfr. faren for senskader).
Fortsatt en viss omsorg/støtte (Det er for tidlig å bli glemt av verden og overlatt helt til seg selv.
Gjennom oppfølgende kontakt med Støttegruppen, kunne det vises større interesse for det viktige arbeidet som er blitt utført dette året, særlig med tanke på den vanskelige dobbeltrollen som aktive personer i Støttegruppen får; gi og ordne opp for andre og samtidig ta vare på seg selv.

HVA NÅ?
Utfordringene er mange og mulighetene store til læring og oppfølging av dette arbeidet.

Hvordan kan erfaringene og ressursene blant folk i Støttegruppen tas vare på og brukes i tilsvarende situasjoner senere?
Hvordan kan samfunnet lære av våre erfaringer og organisere en bedre fungerende kriseberedskap?

Denne ulykken, som har vært så gal som overhode mulig, måtte den bli godt for noe…

SENSKADER

Nyhetsarkiv

Styre og stell:

UTSKRIFT