Oppsummering av «Kriseteamet» etter ulykken

Noe omredigert artikkel fra Støttebulletinen mars/april 1991

(Her følger utdrag fra en oppsummering Grete Holen gjorde etter et medlemsmøte som Støttegruppen arrangerte den 12. mars 1991. Oppsummeringen dannet grunnlaget for et eget møte med «Kriseteamet». Dette møtet skulle gi teamet en tilbakemelding på våre erfaringer og synspunkter, samt drøfte hva som ennå i 1991 fremdeles sto ugjort. K.E.S.)

BAKGRUNN
Vi har opplevd en av Nordens største ulykker. Norge sies å ha et av de best utviklede opplegg for katastrofepsykiatri i verden. Mange hundre etterlatte og overlevende har på forskjellige måter vært gjenstand for samfunnets kriseberedskap gjennom det opprettede «Kriseteamet». Vi har dessuten fått erfare betydningen av å satse på egne krefter - gjennom organisering og drift av Støttegruppen for overlevende og etterlatte.

HVA HAR VI LÆRT?
Vi som er involvert, har lært en masse. Men hva har samfunnet lært? Hva kan gjøres bedre i en lignende situasjon en annen gang?

KRISETEAMET OG STØTTEGRUPPEN SOM SOVEPUTE FOR SAMFUNNET?
Man kan spørre seg om Støttegruppen er blitt en sovepute for det offentlige hjelpeapparatet? Mange utenforstående synes å blande kortene og tro at den offentlige hjelp og støtte til overlevende og etterlatte har vært større enn den i virkeligheten har vært. Vi ser det derfor som viktig å synliggjøre utad det vesentlige skillet mellom Støttegruppen og Kriseteamet:

SAMARBEIDET KRISETEAMET OG STØTTEGRUPPEN

GRUNNLEGGENDE SPØRSMÅL
En del spørsmål er naturlig å stille i utgangspunktet for en slik oppsummering:

• Hvem er «vi»?
• Har overlevende og etterlatte samme og/eller ulike behov?
• Hva kan vi forvente å få av offentlig hjelp/ støtte, og hva må vi regne med å skaffe oss på egenhånd - blant oss selv (de involverte) og i egne private nettverk.

HVA TRENGTE VI (DEN GANG)?
Både overlevende og etterlatte uttrykker:

HVEM FIKK VI AV HJELP OG HVA FIKK VI IKKE (DEN GANG)?

På Stena Saga var folk svært fornøyde med mottakelsen og hjelpen de fikk (også krisepsykiatrisk hjelp).

Mottakelsen i Sandefjord (for oss fra frakteskuten Radnes) var svært god, særlig på det praktiske planet.

Opplevelsen av beredskapen på Hotel Royal Christiania (de første dagene) er noe forskjellig;

noen var fornøyd med den praktiske hjelpen og informasjonen etc. vi fikk der - men ikke alle.

Mange - særlig blant de etterlatte visste overhodet ikke at dette tilbudet eksisterte (kunne media ha vært brukt bedre?)

Mange mener at politiet taklet det meste godt, og prestetjenesten fungerte OK. Kanskje var det den medisinske psykiatriske hjelpen som var mest mangelfull. Det var visst litt tilfeldig hvem som fikk tak i noen å snakke med. Vanskelig å skaffe medisiner m.v.

PROBLEMER
Noen spør seg om gruppene overlevende og etterlatte burde ha fatt noe mer forskjellig og tilpasset tilbud. Spørsmålet er også om gruppen overlevende har kommet noe i bakgrunnen; den fikk relativt liten oppmerksomhet både de første dagene og senere. Hvor mange av de overlevende har fått hjelp til å takle sin sorg og sin skyldfølelse?

Hva trenger vi nå - og hva får vi, eventuelt savner vi?
Stor synes enigheten å være om at:

AV KRISETEAMET/DET OFFENTLIGE KUNNE VI ØNSKE OSS FØLGENDE:

HVA NÅ?
Utfordringene er mange og mulighetene store til læring og oppfølging av dette arbeidet.

Denne ulykken, som har vært så gal som overhode mulig, måtte den bli godt for noe…

Skriv ut!
[Lukk vindu]