Krav om ny politietterforskning om eierforholdene

REDERIANSVARET IKKE TEMA FOR SJØFORKLARINGEN
Sjøforklaringens administrator uttaler på sin side at rederansvaret ikke var tema for sjøforklaringen - det var et politimessig ansvar å etterforske. Uansett senere dom i dansk Høyesterett står det dermed fast at ingen instans, bortsett fra Støttegruppen - senere med hjelp av media - har kartlagt grunnleggende elementer for å fastslå rederansvaret.

ANSVARLIG REDER: NIELS ERIK LUND
De elementer som i dag er tilgjengelige for å forstå hvem som var ansvarlig reder for Scandinavian Star ved ulykkestidspunktet - i strafferettslig betydning av begrepet - er etter Støttegruppens oppfatning at Niels-Erik Lund og person- og selskapskretsen rundt ham, skulle vært tiltalt etter ulykken.

Underhånden har en kilde i Utenriksdepartementets daværende skipsfartsavdeling, samt en kilde i den danske Søfartsstyrelsen, muntlig støttet denne oppfatningen. Tiltalens kraft burde som et minimum vært basert på samme tiltalepunkter som ble ført mot Hans Ole Busch Hansen og Henrik Johansen.

OMFATTENDE SETT AV DOKUMENTERTE FAKTORER IKKE SETT I SAMMENHENG
Grunnlaget for å hevde ovenstående er et omfattende sett av dokumenterte faktorer som aldri ble sett i sammenheng av dansk politi da de skulle etterforsket rederansvaret. I tillegg til en rekke andre momenter, som i konsentrerte og mer fragmenterte sammenhenger er presentert i media, kan nevnes:

Da Niels-Erik Lund i 1996 forsøkte å sette Scandinavian Star (Regal Voyager) i ny rute mellom Malmö og Rostock, ble en person i Malmö forespurt om å stå ansvarlig for den nye operasjon av skipet. Da vedkommende ble klar over Støttegruppens anstrengelser for at skandinaviske myndigheter skulle granske Niels-Erik Lund og hans nettverks ansvar for ulykkesskipet, stilte han spørsmål om dette til sine kontakter i Lunds nettverk.

Vedkommende ble da avviklet som rederiets kontakt i Sverige. I forkant av dette hadde han imidlertid besøkt skipet i Marseilles sammen med den svenske sjøfartsinspektøren (cirka august 1996). Daværende rederiansvarlig ombord, Jan Pagels, uttalte da til vedkommende, som han på det tidspunkt trodde ville bli en forretningspartner, at de to dømte i saken ikke var «de rette». Pagels sa at Johansen og Hansen hadde mottatt penger for ikke å bringe andre ansvarlige inn i saken. Vedkommendes referat av utsagnene til Jan Pagels er tapet på video.

Støttegruppen informerte Oslopolitiet i januar 1996 om vårt nye syn på rederansvaret, i den hensikt at politiet i Oslo kunne vurdere om dette var relevante momenter i forhold til etterforskning av ildspåsettelsen, som jo ble etterforsket i Norge.

SEAESCAPE / INTERNATIONAL SHIPPING PARTNERS / NIELS ERIK LUNDs ANSTRENGELSER
Flere år senere står det på en helt annen måte klart at SeaEscape / International Shipping Partners / Niels-Erik Lund mfl. har utøvd betydelige anstrengelser i tiden etter ulykken for å avgrense ethvert ansvar for skipet til Henrik Johansen og hans nettverk.

PASSIVITET FRA DANSK POLITI
Grunnet passivitet fra dansk politi ble tildekkingen av de reelle rederansvaret aldri avdekket. Senere straffesak ble dermed ført på et grunnlag som de tiltalte selv foretrakk som en lavere alternativkostnad fremfor å bringe det reelle nettverket bak Scandinavian Star frem i lyset, med den konsekvens at hele investeringen i virksomheten til Niels-Erik Lund kunne gå tapt.

STØTTEGRUPPEN ØNSKER NY ETTERFORSKNING
Vårt budskap er at vi ønsker ny etterforskning i saken, basert på at vi ikke har tillit til at de rette personer ble dømt for rederansvaret. Blant annet på denne bakgrunn, er vår tro på at vedkommende person politiet antok å være ildspåsetter, sterkt svekket. En mer grundig gjennomgang av det meget godt dokumenterte resonnementet som konkluderer med at Niels-Erik Lund var den rette ansvarlige reder for Scandinavian Star, mener vi at politiet og Riksadvokatembetet bør gjøre noe med.

SVAKHET VED DEN POLITIMESSIGE ARBEIDSDELINGEN
Det har åpenbart vært et en stor svakhet ved den politimessige etterforskning av Scandinavian Star-ulykken at arbeidsfordelingen mellom politiet i Norge, Sverige og Danmark ikke ble bedre koordinert, slik at all informasjon som tilfløt politiet i hvert enkelt land kunne samordnes av en overordnet, felles etterforskningsledelse.

Man burde dessuten hatt en langt mer uavhengig tilnærming til saken, og ikke uten videre akseptert de redegjørelser som ble levert fra personer og selskaper med meget sterk egeninteresse i saken.