Anmodning om å gjenoppta etterforskningen om hvem som stod bak brannen

Omfattende undersøkelser gjennomført av Støttegruppen gjennom 1990-årene bekrefter at det aldri er utført politimessig etterforskning av hvem som faktisk var reder da ulykken inntraff. Støttegruppen tar her høyde for at det i skandinavisk sjørett må skilles mellom rederbegrepet og eierbegrepet.

Rettssakene som ble ført i den danske Sø-og Handelsretten i 1992 og i dansk Højesteret i 1993 baserer seg på tre kilder til forståelse av hvem som var reder/eier:

• Sjøforklaringen
• Det skandinaviske granskningsutvalget
• Politiets etterforskning

Disse tre kilder henviser til hverandre, og bygger i siste ledd på de forklaringer fra rederinettverkets egne advokater. Dette betyr at et eventuelt rederansvar hos SeaEscape, eventuelt personer/selskaper knyttet til SeaEscape aldri er etterforsket.

FORELDELSE KNYTTET TIL STRAFFEANSVAR FOR REDER
Støttegruppen v/Jan Harsem påpekte de mange indisier som underbygger at reder-ansvaret lå hos SeaEscape. Det at eierskapet til skipet lå hos SeaEscape anses i denne sammenheng for udiskutabelt.

Grunnet foreldelse knyttet til eventuelt straffeansvar for reder, ble våre henvendelser avvist av den danske Riksadvokaten vinteren 1996. Vi førte deretter vår argumentasjon mot politiske myndigheter, som vi mente burde ha en selvstendig interesse for å få korrekt informasjon frem for offentligheten, selv om dette ikke lenger kunne ha noen strafferettslig konsekvens.

HØYESTERETTSDOMMEN BASERT PÅ MANGELFULLE INFORMASJONER
Etter flere møter med den danske justisminister, med etterfølgende interpellasjonsdebatt i det norske Stortinget og tilsvarende forespørgselsdebat i det danske Folketinget sommeren 1997, sto det klart at politiske myndigheter og parlamenter ikke ønsket å vurdere informasjon som kunne dokumentere at høyesterettsdommen fra november 1993 var basert på mangelfulle informasjoner.

MANGLENDE POLITISK STØTTE
Støttegruppen går ikke her inn på den omfattende dokumentasjon det siktes til. Det var heller ikke politisk støtte for de mer generelle politiske anbefalinger Støttegruppen presenterte som oppfølger til at de rederiansvarlige etter skipskatastrofen fikk gå fri fra både etterforskning, rettssak og offentlig søkelys. Dette var anbefalinger om bedre kontroll av eierskap og rederansvar, krav om objektivt ansvar for sjøforsikringer, bedre skille mellom tilsynsmyndigheter og forvaltningsmyndigheter samt bortfall av den norske sjødyktighetslovens taushetsplikt i §4.

SPØRSMÅLET OM SELVE BRANNSTIFTELSEN
Støttegruppen hadde ikke kapasitet til å gå dypt inn i spørsmålet om selve brannstiftelsen. Vi var klar over at andre personer var svært engasjert i å frembringe ny informasjon om denne sentrale del av katastrofen. Da vi presenterte vårt materiale som indikerte at ansvarlig reder for skipet ikke hadde vært Henrik Johansen, men Niels-Erik Lund og person / selskapskretsen rundt ham, sendte vi dette også til politiet i Oslo.

Intensjonen med oversendelsen var at Oslopolitiet, som hadde ansvar for pyroman-etterforskningen, burde vurdere om motivgrunnlaget for brannstiftelsen kom i et annet lys dersom SeaEscape ikke var en passiv selger av skipet, men ulykkesskipets faktiske, operative reder. Vi fikk aldri noen reaksjon fra politiet på denne oversendelsen.

NORSK POLITI TIET OM VITNEUTSAGN FRA BESETNINGSMEDLEMMER
Argumentene som ble benyttet for å sannsynliggjøre en dansk passasjer som ildspåsetter er i tillegg angrepet gjentatte ganger fra flere hold, med stadig større tyngde og senest på NRK Brennpunkt vinteren 2001, der det også kommer fram at en ansvarlig norsk polititjenestemann har tiet om to danske besetningsmedlemmers vitnemål som sannsynliggjør at vedkommende danske passasjer ikke kan være skyldig i ildspåsettelsen. Vår oppfatning i dag, er at summen av dokumenterte faktorer som har fremkommet de senere år, krever en samlet, uavhengig politimessig gjennomgang.

MANGEL PÅ RETTSIKKERHET
Konsekvensene av ulykken for de skadelidte er ikke mindre av den grunnleggende mangel på rettssikkerhet vi opplevde i årene etter ulykken. Ingen kriminell handling i Skandinavia i etterkrigstiden har hatt større konsekvenser enn ildspåsettelsen av Scandinavian Star og den lovstridige driften av det ikke-sjødyktige skipet. Vårt inntrykk er at skandinaviske politi- og påtalemyndigheter, inkludert folkevalgte og forvaltningsmessige myndigheter, ikke fullt ut oppfattet Scandinavian Star som en kriminalsak med de etterforskningsmessige konsekvenser det innebærer.

SPØRSMÅLET OM ILDSPÅSETTELSEN IKKE FORELDET
Dersom det er korrekt at den mistenkte danske statsborgeren, som ble utpekt som ildspåsetter, ikke er avgjørende - og dersom eierens/rederens eventuelle motiver av forskjellig karakter ikke er etterforsket - har Riksadvokaten fortsatt mulighet til å rette opp den grunnleggende svikt i rettssikkerheten de skadelidte etter Scandinavian Star er utsatt for. Dette er ikke minst aktuelt fordi spørsmålet om ildspåsettelsen ikke er foreldet, og dermed fortsatt kan straffes.

FORTIELSENE KNYTTET TIL SCANDINAVIAN STAR HAR HATT MYNDIGHETENES UTTALTE STØTTE
Det hører etter Støttegruppens oppfatning med til menneskerettighetene i et rettssamfunn at man etter kriminelle overgrep ikke skal stå alene som individ mot over-griperen, men ha statsmaktens rettsapparat på sin side som etterforsker og deretter eventuelt som påtalemyndighet. Dette har ikke fungert i Scandinavian Star-saken.

Det norske justisdepartements juridiske rådgiver i 1996, Erik Røsæg, formulerte dette presist, da han pekte på muligheten for erstatninger som mer relevant enn å etablere gode kontrollordninger for kunnskap om hvem som er eier og reder til skip. Vårt budskap er at rettssikkerhet ikke kan gjøres opp i penger. Dette betyr ikke et hevngjerrig motiv, men en dyptfølt frustrasjon over at fortielsene knyttet til Scandinavian Star hittil har hatt myndighetenes uttalte støtte.

GJENOPPTA ETTERFORSKNINGEN!
Riksadvokaten i Norge anmodes herved om å gjenoppta etterforskningen av hvem som sto bak ildspåsettelsen av Scandinavian Star natt til 7. april 1990. Det faktum at rederansvaret med etterfølgende kaskooppgjør aldri var gjenstand for etterforskning før rettssakene i Danmark, burde alene være grunnlag for vurdering.