|
Fra
oppslag i Klassekampen mandag 13. januar 2014. Støttegruppen
har fått tillatelse av Zola-stiftelsens leder,
Petter Mejlænder til å legge ut artikkelen
i sin helhet. Se nedenfor.
KRONIKK:
Zola-prisen 2014
En nedstøvet plastnellik og et uoppklart massedrap
Av Petter
Mejlænder, leder i Zola-prisen
Da jeg fortalte
Jan Harsem, talsmann for de Scandinavian Star-etterlatte,
at han skulle få årets Zola-pris for sitt
samfunnsgagnlige arbeid gjennom to tiår, ble han
målløs. Han var aldri blitt offentlig hedret
eller sett som en stridsmann for menneskeverd, demokrati
og rettssikkerhet. Kun én gang tidligere har
han fått en offentlig utmerkelse: Det var da ukebladet
NÅ overrakte ham ukens plastnellik i 1991. Da
han fortalte meg det, var det min tur til å bli
målløs.
Jan Harsems historie
er opprørende, bemerkelsesverdig - og gledelig.
Det begynte tragisk da han mistet sin gravide kone i
den giftige røyken som fylte fergen Scandinavian
Star rundt klokken to om natten 7. april 1990. Selv
kavet han seg, nærmest bevisstløs, opp
til dekk med sin halvannet år gamle sønn
i armene. Det som var starten på en påskeutflukt
til strendene på vestkysten av Jylland, ble et
mareritt som har pint ham og sønnen i alle år.
Det bemerkelsesverdige
er at han har klart å snu sorgen, traumet og livets
ubotelige meningsløshet til meningsfullt samfunnsengasjement.
I stedet for bitterhet og raseri mot myndigheter, som
overså og avviste hans sak, har han engasjert
seg stadig sterkere for at slike ulykker og så
dårlig etterforskning, gransking og håndtering
av de skadelidte ikke må skje igjen.
Det er beundringsverdig.
Derfor fortjener han langt mer enn den utmerkelsen han
nå får som representant for alle dem som
har arbeidet for klarhet i Scandinavian Star-saken og
bedre lover til sjøs.
Etter terroraksjonen
22. juli 2011 er det enda mer ubegripelig at Scandinavian
Star-brannen fikk en så lemfeldig behandling.
Det er heller ikke lett å forstå hvorfor
Riksadvokaten for to år siden lukket saken, blant
annet med den begrunnelse at en gjenopptakelse ville
»stigmatisere de personer det gjelder, eller deres
pårørende».
Da tenkte Riksadvokaten
ikke på de mange tusen slektninger, venner, barn,
ektefeller og andre pårørende etter 159
drepte. Tvert imot: Riksadvokaten viste omsorg for eiere,
redere, forsikringsselskaper og sjøfartsmyndigheter,
som var ansvarlige for at denne passasjerfergen, med
horribelt dårlig og til dels ikke-eksisterende
brannsikring, og utrent mannskap, i det hele tatt fikk
seile fra Oslo havn med 483 mennesker om bord før
den var ferdig oppusset og alle branndørene var
på plass.
I dag er det ingen
som tviler på at «ulykken» var en
drapssak. Forfatteren Kjell Ola Dahl, som skrev boken
Dødens seilas i 2012, kaller den «norgeshistoriens
største massedrap». Intet mindre. Allerede
granskingsutvalget og politietterforskningen konkluderte
med at det dreide seg om en mordbrann. Problemet var
at kun én time og 25 minutter av i alt 38 timers
brann ble etterforsket og gransket, og at det aldri
ble brakt klarhet i eierskap, forsikring og rederansvar.
Med Regjeringens
godkjenning ble oppklaringen stående som halvgjort
arbeid. Hele fem ganger har «Støttegruppen
for etterlatte og overlevende etter mordbrannen på
Scandinavian Star» derfor krevd ny gransking og
etterforskning.
I fjor ble det lagt
frem en ny teknisk rapport skrevet av høyst kompetente
spesialister fra «Stiftelsen Etterforskning av
mordbrannen på Scandinavian Star». Rapporten
sannsynliggjør at det har skjedd grove forbrytelser,
som verken er gransket og etterforsket. Blant annet
vil Stiftelsen og Støttegruppen ha svar på
hvorfor fire hundre liter olje fosset ut i en lugarkorridor
og fikk brannen til å blusse opp igjen under slep
til Sverige.
Det er skrevet talløse
avisartikler og flere bøker. Vider er det laget
dokumentarfilmer, og det skal produseres radioteater.
Alt for å få saken opp igjen.
I høst var saken oppe i Stortinget og havnet
nok en gang på Justisministerens bord, samtidig
som Oslo Politidistrikt, støttet av Økokrim
og Kripos, sluttfører en innstilling.
Mordbrannen er altså i realiteten uoppklart.
På denne bakgrunnen,
og som fortsatt talsmann for Støttegruppen har
Jan Harsem startet og ledet «Stiftelsen Skagerrak»,
som arbeider for å redusere samfunnets sårbarhet
for katastrofer og ulykker med alvorlige konsekvenser
for liv, helse, miljø og materielle verdier.
Hans engasjement
har vokst til å omfatte global sjøfart,
skatteparadiser, FN og miljøkatastrofer. Han
fungerer som rådgiver for stadig nye ofre, for
myndigheter og organisasjoner. I tillegg er han databank
og kritisk kilde for media.
Uten ham og hans like ville redere og eiere som skjuler
seg bak ugjennomtrengelige selskapskonstruksjoner og
bekvemmelighetsflagg nærmest råde grunnen
alene. Fordi enkeltlands sjøfartsmyndigheter
ikke våger, og FN ikke kan, kreve strengere regler
uten flertallets godkjenning.
Denne innsatsen
mener jeg fortjener merkelappen fremragende sivilt mot.
Å stå opp mot regjeringer, påtalemyndigheter,
nasjonalforsamlinger, redere, FN, riksadvokater på
et slikt grunnlag er forbilledlig.
Alle som i 23 år
har kjempet for gjenopptakelse av Scandinavian Star-saken,
fortjener samfunnets heder. Jubileumsåret for
Grunnloven skulle gi Regjeringen en god anledning å
kaste et nytt friskt blikk på dette massedrapet,
som krevde flere enn dobbelt så mange liv som
terroraksjonen mot Utøya og Regjeringskvartalet.
Også Scandinavian
Star-saken er et nasjonalt traume, som krever like god
gransking og etterforskning som 22. juli 2011. Den jobben
må gjøres før foreldelsesfristen
går ut i 2015.
Regjeringen og rettsvesenet har med andre ord ett år
og tre måneder på seg til å erstatte
en nedstøvet plastnellik og halvgjort arbeid
med godt demokratisk håndverk.
|
